Psykolog Bjørn Otto Meyer ved Alternativ til Vold om offere og overgripere,
om «illegitim» vold og ‘legitim personalvold’

Et behandlingstilbud for å bekjempe ekstrem vold blant unge åpnet  i Oslo. Tiltaket var beregnet på de mest voldsutøvende i alderen 12-20 år, og ble ledet av behandlingssenteret Alternativ til Vold.
Få ungdommer står bak mye alvorlig vold.
– Får vi tak i de 30 verste voldsutøverne i denne aldersgruppen, har vi gjort et kraftig innhogg mot volden i Oslo, sier sjefspsykolog Per Isdal.
Oslo kommunes satsning på Alternativ til Volds terapitilbud henger sammen med den mislykkede satsningen på Kristine Lund-senteret. Tvangsplassering av voldelige ungdommer sammen på institusjon viste seg å fungere dårlig. Institusjonen fungerte som en utklekkingsanstalt for mer vold. Både fordi ungdommene inspirerte hverandre i negativ retning og fordi de ansattes tvang gjorde ungdommene sinte.
– Voldelige ungdommer er svært vare for grensesetting, spesielt hvis de føler at grensene er satt tilfeldig eller strengt, sier psykolog Bjørn Otto Meyer.
-En av mine klienter ble plassert på en barnevernsinstitusjon. I begynnelsen ble han lyttet til, men etter tre uker fikk han presset et sett med regler ned over hodet. Han svarte med å kjefte tilbake og vise fingeren. Det satte igang en prosess der personalet innførte enda strengere tiltak. Det endte med at personalet måtte legge gutten i gulvet. «Nå får jeg bank igjen», tenkte gutten. Historien fikk sin foreløpige slutt med at gutten havnet på tiltalebenken for «illegitim» vold. Barnevernspersomalet hadde derimot brukt legtim vold, forteller Meyer.
Offere og overgripere
Uundersøkelser viser at 95 prosent av voldsutøverne selv har vært offer for vold og neglisjering. De er offer og overgripere på samme tid. Mange av ungdommene lider av posttraumatiske syndromer. – Vi blir møtt med ungdommenes overgrepshistorie. Jeg er overveldet over hvor mange som forteller at de har blitt trakassert og utsatt for vold på institusjoner.
– Det som personalet opplever som nødvendige grenser, blir av ungdommen opplevd som juling, fordi dette er så likt det de har vært utsatt for tidligere. Når en ungdom reagerer med vold på den volden de har vært utsatt for, avhjelpes ikke dette gjennom mer «vold» fra personalet eller andre.
– Jeg gremmer meg over at jeg har vært med på å behandle ungdommer på en måte som de sikkert har oppfattet som bank. Gjennom en tidligere jobb som miljøarbeider på en institusjon brukte jeg fysisk makt til å holde ungdommer, hive dem inn på isolat og legge dem i gulvet med flere sterke menn oppå. Vi trodde dette var nødvendig, men ungdommene opplevde dette til forveksling likt den juligen de tidligere hadde erfart, og som delvis eller helt var årsaken til de problemene de nå hadde. Dette blir ytterliger grotesk når det samme personalet etter en slik voldsepisode skal sette seg ned og snakke fortrolig med ungdommen. Sett fra ungdommens synsvinkel blir dette det samme som å slå først og spørre etterpå. De opplever også dette som overgriperens forlengelse av overgrepet. Offferet skal betro seg til overgriperen. Dette er en beskrivelse mange miljøarbeidere vil reagere på, men slik opplever mange ungdommer virkeligheten, og det er jo dem vi skal hjelpe.

Utdrag av artikkel i fagbladet Embla nr. 5 1999, under Aktuelt om tvang, av Vegard Velle.